MISSED ABORTION, DEN ENSOMME SORGEN

!! Innlegget er hverken interiørrelatert eller veldig hyggelig. Det har noen sterke detaljer så hopp gjerne over. Den ensomme sorgen veldig få snakker om, men så mange av oss, dessverre, opplever. Min form for terapi kommer i form av ord. Gjerne på papiret, so here it goes.

Jeg fryser. På samme måte som jeg frøys og skalv klokken tjueèn tretti fredag for en uke siden.

Jeg hadde ikke rukket å pakke dagen før. Hverken til meg eller Celine. Mannen skulle vekk hele helgen og jeg skulle på hyttetur sammen med jentene. Celine skulle være hos tante og onkel, og Baloo (hunden vår) ble "omplassert" hos noen venner kvelden før. Det var derfor jeg ikke rakk å pakke. Miss preggo lider jo av kronisk trøtthet. Også denne gang. Også dette svangerskapet. Sovner sammen med Celine hver kveld og ser mannen neste morgen. Verdens dårligste selskap i verdens beste ekteskap, men vi har blitt vant til det. Det er sånn det er når Elisabeth er gravid og har 100 andre baller i luften.

Fredag klokken kvart på to kom jeg heseblesende inn på legekontoret. Selvsagt (!) var jeg litt for sen. Jobben holdt igjen og trafikken var usmakelig. Men det var jo fredag, så hva annet kunne jeg forvente. Jeg var så stresset på veien at tårene presset seg på. Vet ikke hvor de kom fra eller hvorfor. De bare var der, trillet nedover de lyserøde kinnene mine. Jeg var redd, skulle bare sjekke at alt var greit men helt innerst inne var jeg litt redd. Jeg fortalte alle at alt var greit og jeg fortalte meg selv at i dag ville jeg kanskje få se om det var en gutt eller jente som gjemte seg inne i magen min. Graviditetsuke sytten. Seksten uker og tre dager på vei. Over 40% av svangerskapet var endelig lagt bak meg, og den aller verste kvalmen hadde gitt seg. Faktisk hadde jeg fått litt energi den siste uken selv om trøttheten som alltid var der, men det visste jeg jo. Når jeg skulle ha Celine var jeg så sliten at jeg gråt HVER ENESTE DAG på vei hjem fra jobb, så regnet ikke med noe annet denne gangen heller.

Jeg var fin. Synes jeg selv. Jeg hadde tatt på meg en av de nye kjolene med striper som jeg hadde fått til den voksende magen sammen med mamma kvelden før. Handlepose på handlepose datt inn døren da jeg kom hjem etter en handletur med verdens fineste foreldre. Det var fryktelig få folk som møtte meg på legekontoret den fredagen. Så bra tenkte jeg, så mange som er friske :) Kort ventetid var det også, passet bra for jeg hadde ti tusen ting jeg måtte gjøre før vi skulle reise på tur. Jeg og de beste vennene i hele verden. "Halbjørhus" ropte den noe øst-europeiske stemmen ut i venterommet. Det er fremdeles rart å høre etternavnet mitt, men jeg er så spent at jeg spretter opp og går inn på kontoret. Hun ser over brillekanten. Det gjør hun alltid før hun spør hva hun kan gjøre for meg i dag. Jeg sier jeg har hatt et tilfelle hvor det kom litt blod etter samleie. Ikke vondt, men veldig skremmende. Før jeg kom inn til henne sa alle det ikke var noe stress. Skjer hele tiden sier de. Folk har til og med blødninger gjennom hele svangerskapet. Jeg hadde ringt føden og gynekologisk to kvelder før men de mente dette var helt normalt så lenge jeg ikke blødde nå, eller hadde noen smerter. Flott (!) tenkte jeg.  Legen min ble straks strengere i blikket. Vi resiet oss og marsjet bestemt gjennom hele kontoret og inn på ultralydrommet like ved. Et lite trangt rom med strietapet og en slags gulrosa farge det er vanskelig å finne ut av. Jeg dro opp kjolen og den voksende magen stakk frem like mye som den voksende rumpa stakk bak. Jeg legger meg ned, ser på skjermen som jeg alltid gjør når jeg er der. Jeg gleder meg alltid like mye til å se den lille mageboeren min sprette rundt på innsiden av meg. Skjermen er grumsete. Masse hvite korn der det skulle vært en stor mørk flekk, også kalt morkake, og et bitte lite barn. Jeg tenker det er feil, hun må lenger ned. Ta apparatet lenger ned på magen min tenker jeg desperat mens pulsen stiger og svetten presser på. OJ! sier hun. Oj? hva faen. Jeg får panikk. Tiden går s              å tregt. "Her er det en blødning". Jeg hyler, skriker, og gråter mens hele kroppen min krøller seg sammen. Hun stresser og sier "nei nei ikke gråt, du er ung". Ung eller gammel- det driter jeg i. HVor er babyen min?

Jeg skjelver. Tre ganger på vei til akutten holdt jeg på å kollidere med andre. Jeg ville jo ikke skade babyen, men måtte reise så fort for det var jo noe galt, og det skulle jo gå bra. Hundre tusen tanker som ikke hadde med bilkjøring eller trafikken å gjøre raste gjennom hodet mitt. En blødning? Hva nå? Hvordan får de stoppet den? Har babyen det bra? Hvorfor fikk jeg ikke vite noenting? Hva skal jeg nå? Inne på akuttmottaket møter Sindre meg, han har sikkert kjørt i 200 fra Porsgrunn. Jeg vil ikke prate. Sier ingenting. Tårene bare renner og renner og får at jeg ikke skal få et alvorlig angstanfall så holder jeg munnen min lukket. Den søte sykepleieren inne på akuttmottaket spør hva jeg heter. Da måtte jeg åpne munnen, og da kom det. Anfallet. Hun hørte nesten ikke hva jeg sa. Jeg hadde nesten ikke luft i lungene og både brystet, halsen og nesa snurpet seg sammen i det jeg prøvde å si noe. Hun ble skjelven selv og helt satt ut av å se hvor vondt jeg hadde det. Så søt hun er tenkte jeg. Hun fulgte oss opp til gyn hvor jeg måtte vente ganske lenge før jeg kom inn til kontroll.

"Halbjørhus". Det nye etternavnet mitt ble ropt opp igjen. Det stakk i magen og jeg gikk hånd i hånd med min kjære inn. Klokken var rundt fjorten førtifem og det var enda god tid igjen før vi måtte hente Celine. Ble litt stresset for om jeg rakk å pakke til turen men først måtte jeg sjekke babyen min. Jeg visste noe var galt, ville ikke innse hva. Håpet vi mennesker klamerer oss fast til i en traumatisk situasjon skal det mye til for å gi opp. Jeg kledde av meg, fortalte om min siste menstrasjon før graviditeten og hvor langt jeg var på vei. Hun sjekket først med utvendig ultralyd. Det ble helt stille. Sindre satt på andre siden av gardina. Gynekologen pustet tungt. Jeg så på skjermen sammen med henne, det samme bildet. Grøtete, kornete. HUn så trist på meg og sa "jeg finner ikke noe hjertelyd". Enda en gang, bare sterkere kom smerten ilende gjennom kroppen min. Jeg hylgråt mens jeg hikstet frem hvor er babyen min? Sindre ble kvalm. Fysisk kvalm. Jeg krøllet meg i stolen og hun måtte be meg gå ned litt før hun sjekket meg innvendig. Jeg måtte roe meg.

Håpet. Det var der enda. Jeg tenkte fremdeles at det var feil. Det kunne jo ikke stemme. Jeg er jo snart halvveis i svangerskapet og har alle graviditetssymptomene. Magen vokser i rekordfart og jeg er kun et tastetrykk unna bestilling av ny vogn. Hun tar tar først vanlig GU og kroppen min er så spent at det kjennes ut som noen putter en skarp kniv inn i meg. Det er både ydmykende, vondt og kvalmende å ligge der. Hun tar verdens lengste tang med bomull inn i meg. Det gjør vondt. På ordentlig. Jeg sier i fra. Au! Hun gjør seg ferdig og tar den ut, for så å ta innvendig ultralyd. Det blir stille igjen. Rommet er mørkt nå. Jeg kjenner pusten hennes. Den er rolig og kontrollert. Helt motsatt av min. Hun ser på meg igjen med et blikk som synes synd på meg. Et blikk som gjør meg skikkelig skikkelig kvalm. "Jeg finner ingen hjertelyd. Jeg er lei for det". De dobbeltsjekker noen minutter etterpå før de kan starte prosessen videre. Følelsen av panikk, de to gynekologene som står der. En mann, en dame. Ansiktisuttrykkene deres knuser håpet mitt. Jeg kjenner fremdeles armen han ligge på låret mitt mens en kombinasjon av frykt, sinne, sorg og angst velter over meg. Nok en gang sier de de. "Vi finner ingen hjertelyd. Beklager."

Tårene mine triller. Både der inne i rommet sammen med henne og Sindre, og her hjemme når jeg nå sitter å skriver dette. Jeg gjenopplever dette øyeblikket hver eneste morgen når jeg våkner, og det gjør like vondt hver eneste dag. Hun sier vi må sette i gang en abort og jeg får 20 minutter på å velge, medisinsk eller kirurgisk. Ikke noe mer informasjon. Kun en anbefaling om å ta det medisinsk. Så gir hun oss tid mens hun går ut med bildene. Jeg er i sjokk og husker faktisk ikke så mye fra den tiden her. Jeg tenkte i hvert fall ikke på hva jeg skulle velge. Jeg tenkte på Charlotte, hvordan vi skulle nyte hver dag av graviditeten vår sammen. Jeg tenkte på at jeg hadde gledet meg så inderlig til å gå ut i permisjon i oktober og få slappe av litt før jeg skulle møte det som skulle bli lillesøsteren eller lillebroren til Celine. Jeg tenkte at dette ikke kunne være sant. Jeg tenkte også praktisk. Det er ofte det letteste. HVor mye er klokken, hvem skal hente Celine. Hva skjer nå? Hvor lenge må jeg være her?

Så tok jeg den første telefonen.

"Mamma, babyen min er død". Jeg hulket før jeg sa jeg var tom inni meg. Og det var jeg, og det er jeg enda. Jeg gikk for gynekologens forslag og ble lagt inn for en medisinsk abort. Jeg fikk vite at barnet mitt hadde vært dødt helt siden uke 8 eller 9 og jeg har det som kalles en missed abortion. Helt grusomt, Jeg måtte samle meg for å klare å spørre om noe før jeg ble sendt videre på samlebåndet. Hvordan kan dette skje? HVordan kan magen min vokse mens jeg har en død baby inni meg? Hun svarte bare at de ikke har noe godt svar på dette. Noen ganger er det bare slik at kroppen ikke merker at det er noe galt og fortsetter derfor å være gravid. Jeg spurte også hvordan jeg kunne sitte med et bilde av lille vakre fra ultralyden i uke 11 i hendene. Mest sannsynlig var babyen min død allerede da.

Jeg husker den dagen. I uke 11, jeg var så spent og overlykkelig over å få se barnet mitt for første gang. Jeg hadde en litt dårlig magefølelse og var veldig opptatt av hjertelyden. Spurte legen min flere ganger om hun så hjertelyd og fikk ymse svar tilbake. Hun trodde hun så det, eller nei hun så det ikke men det var der. Babyen var der så da var det greit. Alt var bra, sa hun. Jeg stolte på henne. Stolte på systemet. Nå i dag er jeg sint, som en naturlig fase av sorgen. F E M nye uker knyttet jeg meg til det elskede barnet som allerede hadde vært dødt i 3 uker allerede. Hver dag snakket jeg og Celine med magen. Hun koste på den og kysset den, og det gjør hun enda. Det gjør så ubeskrivelig vondt og akkurat nå i dag så føler jeg at jeg aldri skal bli skikkelig glad igjen. Men innerst inne vet jeg at jeg blir det, jeg vet også at den intense sorgen vil dabbe av med tiden. Jeg er likevel redd det ikke vil skje før jeg er gravid på nytt. Og jeg er redd dette vil gjøre meg mer engstlig i neste svangerskap. For det er det eneste vi vil, å bli gravide igjen. Det eneste jeg ønsker meg og det eneste jeg klarer å tenke på. I etterkant av dette har kroppen min vært gjennom hele følelsesspekteret og sorgen kommer i svulmende bølger som gjør meg både kvalm og trist mellom oppturene.

Fem tabletter og tre smertestillende. Jeg ble lagt inn. Mamma, pappa og Sindre var der. Alle for meg. Det hjalp. Jeg var ikke redd for det som skulle skje, bare i sjokk og smerte over det som hadde skjedd. Jeg synes det var koselig å ligge der, absurd nok. Det tok meg rett tilbake til da de startet fødselen min med Celine. Jeg elsker å føde. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker å føde og jeg har gleder meg til dette helt siden jeg lå på sykehuset sist. 2 september 2013 klokken 22.50 da lille vakre jenta mi endelig var ute. Nå skulle jeg føde igjen, restene av det barnet jeg har bært på i 16 uker. Sorgen var ubeskrivelig, og jeg mistet både det klare synet bak linsene og temperaturen i kroppen. Jeg frøys som en ispinne der jeg lå under dyna og var tørst som en mann i Sahara. Jeg tisset masse og etterhvert startet det. Først magekramper, så sammentrekninger. KLokken 02.50 fikk jeg vite at jeg hadde kvittert. Kvittert? HVa faen! Finn på noe annet å si. Jeg hadde akkurat mistet noe av det mest dyrebare jeg noensinne har fått lov til å låne. Jeg var utslitt. Sindre sov, men våknet i noen sekunder. Vi sovnet begge to etter det. Jeg våknet igjen rundt klokken fire. Smertene startet igjen, bare mildere. Jeg hørte på fuglesangen på utsiden. Måkene skrek om kapp med solen som presset seg opp over horisonten. Inne i sykesengen luktet alt bare trangt og gynekologisk. Jeg var tom. To nye runder med tabletter settes igang. De skal ha ut restene, og kommer med to nye kjemiske grunner for å få ut det som er igjen av mitt ufødte barn. HJelpesløsheten er usmakelig. Smertene kommer tilbake, men i mye mindre grad og mye svakere. Jeg har lest meg opp gjennom natten. Ingen fortalte meg at jeg mest sannsynlig ikke ville få ut alt med en gang. Ingen fortalte meg at jeg mest sannsynlig måtte ha en utskrapning uansett. Ingen fortalte meg at det kunne fint ta et døgn med påfallende blødninger i flere uker etterpå! Jeg var utslitt, men spørsmålene ulmet i bakhodet. Samtidig følte jeg meg så tom på innsiden, både fysisk og psykisk. For et døgn siden lå jeg og strøk på den fine magen min og nå var den vekk.


I dag, en uke etter, føles alt så fjernt men samtidig så nært. Sjokket har lagt seg, og håpløsheten er ikke så intens. Jeg føler meg fremdeles ensom i sorgen, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å tro på systemet igjen. Jeg er skuffet selv om utfallet ikke hadde vært annerledes.

Uken har vært overraskende slitsom fysisk for kroppen. Det har vært samtidig vært en emosjonell uke og spesielt i dag. Dagen startet med HCG sjekk hos legen. Samme legen som mener hun så hjertelyd i uke 12 mens babyen i magen allerede var død i uke 8- sett på epikrisen. Samme legen som oppdaget blødningen sist fredag. Alle følelsene kom opp igjen. Sindre var heldigvis med meg i dag. Takk og lov. På grunn av rester i kroppen min må jeg vente til HCG synker til 5 eller lavere før vi eventuelt prøver igjen, og frem til det skal jeg fokusere på positive ting mens jeg klamrer meg fast til at vi faktisk kan bli gravide igjen. I tillegg får jeg ekstra mye tid med det barnet vi er så heldige at vi allerede har. Jenta vår, og ubevisst for henne, min største trøst ♥

Til du og dere som har mistet noen. Jeg tenker på deg og sender varme klemmer, for det vet jeg er godt å ha i en sånn her situasjon ♥ Tusen takk til alle dere som har støttet meg, sendt klemmer, trøstende ord og varme tanker. Det betyr mer enn du aner.

77 kommentarer

Mirjam

27.05.2016 kl.16:08

Tårene triller nedover skinnene mine.. noe så utrolig trist! Og så utrolig fint skrevet... Tenker på dere <3 Ikke mist håpet! Dere blir gravid igjen snart og det skal gå fint <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:43

Mirjam: Håpet <3 det evige håpet som fremdeles ikke er borte. Nå som jeg blir tvunget til å henge med i verden og se fremover er fremdeles håpet der. Håpet om et nytt velskapt barn i fremtiden <3 Tusen takk for fine ord snille du, setter så stor pris på det- du aner ikke!! God klem <3

mariemoor

27.05.2016 kl.16:17

Uff for en utrolig sterk og vond historie. Kom faktisk trillende noen tårer her nå. Jeg unner virkelig ingen å oppleve noe så vondt.

Du er sterk <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:42

mariemoor: jeg unner ingen denne opplevelsen, det er umenneskelig vondt å miste noen og selv om det er en naturlig del av livet er det så grusomt trist! Takk for gode ord <3 klem til deg

Jasmin

27.05.2016 kl.17:57

Vet hvordan det føles når det er stille i rommet legen har det ansiktsuttrykket hvor du vet noe er galt, beklager vi finner ikke hjertelyd, dette fikk jeg høre mens jeg var lagt inn på føden i uke 41+2, dattera mi veide 3605 kg og var frisk. Traumatisk som det var så skyldes dødsfallet sykehuset manglende oppfølging og dårlig kapasitet. Jeg føler med deg og miste det mest dyrbare gaven man kan få er helt forferdelig og en ummenskelig sorg.

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:40

Jasmin: å kjære du <3 jeg vet ikke hva jeg skal si Jasmin! Så forferdelig trist og grusomt- rett og slett! Jeg vet med meg selv at for hver uke eller hver dag man går gravid så får man et ubeskrivelig sterkt bånd til de små inne i magen. Å gå så langt som dette og til og med på overtid for så å få den beskjeden hadde jeg ikke taklet. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort! At det i tillegg skyldes systemet og sykehuset er helt sykt!! Jeg føler så inderlig med deg og tårene renner på dine vegne. Stor klem til deg, håper ting blir bedre med tiden <3

Benedikte Deiz

27.05.2016 kl.18:05

<3 for en rørende tekst du har skrevet.. ord blir fattige. Om det er lov å si det, takk for at du deler noe så sterk. Det er nok altfor mange som går igjennom dette, men ikke snakker om det.. som jeg har sagt tidligere i uken, så sender jeg deg varme klemmer <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.21:24

Deiz: Tusen takk for all støtten vi har fått sv deg Deiz <3 setter så ufattelig stor pris på det! Tenk at folk jeg aldri har møtt kan bry seg så mye og være så gode. Jeg er ydmyk og rørt- tusen takk <3 stor klem til deg og god helg!:D

Kathrine

27.05.2016 kl.18:14

Takk for at du deler. Jeg har nylig gjennomgått akkurat det samme. Det er helt sant at det er den mest ensomme sorgen. Verden stopper opp for den det gjelder, mens den går videre for alle andre. Trøsten er at det blir bedre etter hvert.

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:21

Kathrine: nå gråter jeg for kjenner SÅ altfor godt den følelsen. Vi er utrolig heldig som har en jente fra før som vi elsker over alt!! Og jeg husker så godt etter fødselen hennes hvordan hele verden min stoppet opp men samtidig løp videre for alle andre. Det samme var det nå.. Hele verden stopper opp; man vil på en måte av! Likevel raser verden videre og det er så uvirkelig ig vondt når man selv sitter i en slik situasjon. Takk for at du deler <3 Varme klemmer til deg! Jeg klamrer meg fast til at det blir bedre og til vi skal prøve på nytt å skape en vakker liten skapning :D

Linka

27.05.2016 kl.18:26

Så trist å lese din historie, tårene trillet! Har nettopp vært gjennom det samme, vet hvor forferdelig det er! Klem tilbake! <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:23

Linka: jeg føler SÅ med deg kjære du, og aller helst skulle jeg ønske jeg kunne legge fra meg telefon og heller stå ved siden av deg og gi en klem. Det er så fryktelig vondt, men for min del har det faktisk gjort veldig godt å vite hvor mange vakre mennesker vi har rundt oss som virkelig bryr seg <3 Håper du har det bedre nå :) Stor klem til deg!

Alfhild Mathiassen

27.05.2016 kl.18:34

Første gang eg var gravid døde barnet i 8. svangerskapsuke. Vet godt hvordan du har det. Dette er over 20 år siden, men savnet etter og sorgen over å miste nettopp det barnet kommer til meg med jevne mellomrom. Stor trøsteklem til deg og mannen din <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.20:27

Alfhild Mathiassen: ja det er rart, jeg trodde aldri det skulle bli slik. Har alltid vært veldig klar over at spontanabort kan skje men jeg ante ikke for alt i verden at det skulle bli så tøft! Kommer til å tenke på lille hver termindato, og vet det vil prege neste svangerskap. Gjennom de 16 ukene jeg var gravid nå lagde jeg et bedd jeg fikk for meg at jeg skulle ha! Jeg plantet et japansk kirsebærtre der for noen uker siden og både jeg og mannen er enige om at det skal være til minne om den ufødte lille skatten vår! <3 Stor klem tilbake til deg:)

Kamilla

27.05.2016 kl.19:24

Det er kanskje ingen trøst, men når et foster dør i mors liv, så er det antakeligvis fordi det ikke kunne vært levedyktig utenfor mors liv. De fleste opplever en eller flere aborter og det er veldig få som deler det. Det at du deler opplevelsen med andre er kjempeviktig. Stor klem til dere!

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.21:22

Kamilla: jeg vet :,( og jeg har alltid vært veldig klar over st det kan skje, men fant fort ut at det er noe man ikke kan forberede seg på:( i tillegg hadde jeg ingen symptomer på det så kom som et sjokk for oss, men vet jo så godt at det skjer av en grunn og at barnet ikke Er levedyktig. Det er så godt å kunne dele, det er terapi for meg. Ord er ofte lettere på papiret synes jeg, i hvert fall i situasjoner som dette <3 Tusen takk for støtten din :) Det settes så stor pris på :) Stor klem til deg!

27.05.2016 kl.21:13

<3<3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.21:15

Anonym: <3

Ingrid

27.05.2016 kl.21:31

Varme tanker til deg <3 Har selv opplevd dette 2 ganger, og det var like grusomt hver gang. Føler virkelig med deg, det er en sorg som mange ikke kan forstå. Ta vare på deg selv, mange gode tanker sendes din vei!

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:54

Ingrid: <3 tusen takk for gode ord og klemmer. Jeg setter så uendelig stor pris på det og sender mange tilbake fra en englemamma til en annen!

Lille

27.05.2016 kl.21:44

Kjenner meg så igjen i følelsene du beskriver så godt - det er virkelig såå ensomt! Mistet på samme måte i uke 11, når det endelig nærmet seg "trygt" statistisk sett.. Første svangerskap, så kontrastene ble store! Fikk forsåvidt god informasjon, men reagerte sterkt på ord som ble brukt av helsepersonell selv. Et eksempel er "abortpakken" jeg skulle få med meg hjem, skulle tro det var noe å rope hurra for! Det jeg ikke var like forberedt på, var hvor sliten, teflonhukommelse, og preget jeg ble i lang tid etterpå.. Måtte bruke litt energi på å samle meg igjen, men gikk gudskjelov bedre etterhvert :) støtter deg så i å ta vare på deg selv, forsøke å glede deg over noe annet og tillate deg å sørge på den måten du vil og så lenge du vil<3 Masse lykke til videre. Selv ble jeg gravid etter tre måneder igjen, sitter nå i uke 13 og tenker at jeg må holde ut til uke 18 for å se om det går veien denne gangen:) stor klem til deg

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:51

Lille: Uff, jeg føler så med deg kjære du <3 Jeg vet, ordene man får kastet etter seg i en traumatisk situasjon som denne gjør veldig vondt. Man er på sitt mest sårbare noensinne. Det er på en måte fint å høre at andre sier det samme som jeg føler selv. Nå 1,5 uke etter jeg ble lagt inn på sykehuset er jeg fremdeles sliten. Mest pysikisk men også fysisk. Det er litt den samme følelsen man har etter en fødsel, bare da er man rusa på endorfiner og glede, nå er jeg utmattet av sorgen. Jeg tror mange glemmer det litt etter kort tid, og det skjønner jeg godt. Dessverre sitter det så godt igjen i en selv mens hele verden bare raser videre! Det er godt å ta seg tid til å komme ovenpå igjen. Og vi gleder oss til å prøve på nytt <3

Tusen takk for at du deler, og jeg smiler fra øre til øre for dere!! lykke til med lille i magen. Ta godt vare på deg selv og la ingen stresse deg eller pushe deg på noen som helst måte. Det er du og barnet på innsiden som er viktigst nå <3 God klem

Åste

27.05.2016 kl.21:45

Vet så altfor godt hvordan det er å gå gjennom dette. Opplevde det samme i 2008. Det er tøft og vondt, men det går seg til etterhvert heldigvis. Men man glemmer aldri.

Sender deg masse omtanke og en god klem.

Hilsen naboen til foreldrene dine og mamma på avd til Celine i barnehagen.

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:55

Åste: var godt å se deg og snakke med deg her om dagen Åste! Tusen takk for at du deler, det hjelper <3 Stor klem tilbake til deg

Annette

27.05.2016 kl.21:46

Vi skulle også ha vårt første barn, 13 uker (det magiske tallet) var endelig passert og jeg kunne virkelig ikke tro at alt hadde gått så fint! For man hører jo det at man skal være obs på blødninger og smerter, for det er jo da det er noe galt sant? Jeg hadde hele tiden tenkt at noe er galt, men der har du meg - jeg er pessimist av natur. Lykkelige gikk vi på tidlig UL, jeg la meg ned med min voksende mage og kunne ikke tro hva vi nå skulle få se. "Eh, du er nok bare 7 uker på ei du" sa han. Nei sa jeg, jeg er 13 uker, det vet jeg! Så ble jeg sendt på sykehuset for en sjekk, på julaften.. Overlegen sa minst 15 ganger at fosteret var dødt. Det er dødt. Jeg fikk medisiner som jeg tok hjemme, på julaften... Ok, nå kan vi planlegge neste, trodde vi. Nyttårsaften og frem til midten av februar fikk jeg så smerter, kraftige mensaktige smerter. Jeg fikk ikke puste! Samboern min ringte etter noen uker til akutten, og jeg ble lagt rett inn. Nok en UL, ja fosteret er dødt! Det var der enda. Jeg ville bare bli ferdig med hele greia. Få den ut! Jeg vil starte på nytt! Jeg fikk medisiner igjen, og ble lagt inn. Kl 07.30 ble jeg vekt av en forferdelig sykepleier som sa jeg skulle ta det kirurgisk istedet. Kl 12.00 var jeg ferdig. Ferdig på sykehuset, sendt hjem uten noe niformasjon.. Heldigvis for meg hadde jeg en snill sjef, jeg fikk noen dager fri. I dag skulle den lille vært snart 3 år.

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.10:02

Annette: herregud jeg føler så med deg.. og det å måtte gå så lenge er psykisk galskap. Man blir helt sprø!! Personlig angrer jeg på at jeg valgte medisinsk på grunn av at jeg enda har rester inni meg og jeg vil også bare begynne på nytt. Blir helt spør av å ikke vite!! Det er rart og vondt.

Føler så inderlig med deg <3 Takk for at du deler med oss!

Jeanette

27.05.2016 kl.21:59

Kondolerer. Nå triller tårene her. Jeg føler med dere og priser meg lykkelig for hvert spark jeg kjenner i min egen mage. Kan ikke forestille meg å oppleve noe sånt, særlig å få høre at lille ikke har levd på så mange uker. Kan ikke fatte og begripe at legen kan svare slik på om hun hører hjertelyd! Det er jo det viktigste og hun skulle ikke gitt seg før hun var 100% sikker! (Det høres forresten ut som Kirknes på Stadion legesenter... Har hatt noen merkelige opplevelser med henne før jeg byttet fastlege.)

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.09:01

Jeanette: takk kjære du <3 og at du klarer å tippe deg frem til hvem lege det er blir jeg helt skremt av. Jeg skal bytte når dette er over! Var der på fredag og vet du hva det aller verste er?? Hun har skrevet i journalen min at hjertelyd er ok. Jeg grøsser når jeg sier det!! På epikrisen er barnet bekreftet død i uke 8 så på UL bildet jeg har på kjøleskapet av lille så er han/hun død allerede! Også har legen skrevet at det er hjertelyd. Det er grovt uaktsomt og jeg skal uten tvil gå videre med det. Det handler om to menneskeliv som hun ikke har tatt hensyn til fordi hun hadde en stressende dag! Jeg blir då utrolig skuffet, frustrert og lei meg når jeg tenker på det. I tillegg har hun klart p skape en skremmende uro og tillitssvikt hos meg som gjør det vanskelig for meg å stole på noe som helst av hva legene sier!! :( uff...

27.05.2016 kl.22:11

Kjære deg. Så utrolig trist å lese.. Jeg kan føle så sterkt med deg.. Jeg mistet min datter i uke 33. Jeg kan kjenne meg så godt igjen i hvordan du beskriver tankene og reaksjonene dine. Jeg føler utrolig sterkt med deg. Uansett når man mister i et svangerskap så er det så ubeskrivelig vondt. Man har mistet barnet sitt, og det skal bare ikke skje.. Datteren min døde i september, så nå har det gått litt over åtte måneder.. Jeg kan si deg at det blir bedre.. Men det vil alltid være en sorg man bærer med seg. Man lærer kanskje bare etterhvert hvordan man skal bære den med seg.. Stor klem til deg <3

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:57

Anonym: Uff så forferdelig å høre :,( Jeg føler så sterkt med deg også. Man kan ikke annet enn å ta tiden til hjelp i en slik situasjon. Vet jo så godt at det blir bedre, men det stikker i magen for de merkeligste hverdagslige ting. Som du sier- man lærer seg vel hvordan man skal bære det med seg på best mulig måte <3 God klem til deg :)

Lena

27.05.2016 kl.22:15

føler med deg, har nettop mistet noen jeg også

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.09:02

Lena: <3 sender meg gode klemmer og tanker. Ta tiden til hjelp. Fattig trøst, men vi vet at vi klarer oss gjennom en sorg!

Marita

27.05.2016 kl.22:33

Sender deg mange klemmer fra en englemamma til en annen. 21.mai var det 4 år siden vår altfor lille lillemann kom til verden i uke 23, da vannet gikk pga en sjelden infeksjon, og 22.mai fylte vår vakre og bestemte lillebror 3år...han er allerede storebror til en annen viljesterk gutt på 1.5år. De kan aldri ta plassen til lillemann i mammahjertet, men mammahjertet har utrolig masse plass og rommer dem alle. Et lite råd fra ei du ikke kjenner, men som kjenner mange av følelsene. Snakk om sorgen, fortsett å skrive om den og si i fra at du fortsatt sørger når folk tror du er "ferdig med det". Jeg var kjemperedd da jeg blei gravid igjen, men be om tett oppfølging...det hjelper 😊 Det er lov å si at livet er urettferdig og at det er skikkelig dritt akkurat nå, men jeg lover at livet vil smile igjen...det bare tar litt tid før man tror på det.... Klem

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:55

Marita: Tusen takk for at du deler MArita <3 Det er så godt å høre at det både har gått bra og at du har AKKURAT de samme følelsene som meg. Nå skal man liksom være litt ferdig med det, gå videre.. så lett er det ikke :( Jeg har allerede bedt om oppfølging hos GYN hele veien ved neste svangerskap og jeg skal bytte lege på grunn av grov systemsvikt fra hennes side :( Likevel gleder jeg meg enormt til å bli gravid igjen, på tross av at jeg vet jeg kommer til å bli nervøs og tenke over alt (!).

Sender deg mange gode klemmer, og takk igjen for at du deler dine følelser rundt det :)

Elise

27.05.2016 kl.22:49

Sender deg en laang god klem til en mamma fra ei anna med barn i livet og i minnet. <3

PUREINTERIOR

27.05.2016 kl.23:15

Elise: <3 stor klem tilbake til deg!:)

Monica

27.05.2016 kl.23:03

Kjære Elisabeth og Sindre. Jeg kjenner tårene renner når jeg leser dette. Dette må være noe av det værste man kan oppleve og jeg kan ikke engang prøve å forestille meg hvordan dere har det. Jeg håper smerten blir lettere å bære med tiden <3 jeg håper også at dere prøver igjenn når dere er klare for det, for dere er fantastiske mennesker og et hvert barn ville vært heldige å ha dere som mamma og pappa.

Det begynner å bli lenge siden jeg har sett dere, men jeg bryr meg fortsatt om dere og sender dere varme tanker. Mange mange klemmer fra meg <3

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:46

Monica: <3 kjære Monica, så godt å høre fra deg! Det er det aller værste jeg noen gang har opplevd, men vi tar tiden til hjelp og nyter hver dag med verdens vakreste datter.

Viktigst av alt- vi gir ikke opp, og når kroppen er klar for det vil vi fortsette å prøve og be til gud om at det vil gå bra neste gang <3 Tusen takk for gode ord! Varme klemmer fra oss begge :)

Mari

27.05.2016 kl.23:51

Tusen, tusen millioner takk! Takk for at du har valgt å være åpen om det du har opplevd. Takk for at du har laget et så fantastisk innlegg om noe som man helst ikke skal snakke om! Jeg sitter med tårer i øynene. Historien din er så lik min.

Jeg mistet for tre uker siden. Den lille døde i uke 9, og jeg oppdaget dette i uke 13 ved tidlig UL. Jeg har aldri følt meg så knust og alene noen gang da skjermen viste meg en liten baby uten et hjerte som slo.

Jeg er så takknemlig for at du deler historien din. Det hjelper oss andre som er i samme situasjon med å innse at man ikke er alene om det <3

Takk.

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:43

Mari: Tårene mine renner når jeg skriver dette. De renner fordi du er takknemlig og de renner fordi du selv har mistet. Jeg får så vondt inni meg og skulle virkelig ønske dette ikke kunne skje. Med noen! Sånn er ikke livet, dessverre...

Vi er ikke alene, og hovedgrunnen til at jeg valgte å publisere min historie og mine følelser er at jeg desperat ønsket mer informasjon og tanker fra andre i samme situasjon da jeg selv satt på sykehuset for 1,5 uker siden. Det er godt å dele og det er godt å høre fra eller lese andres erfaringer. Sender deg en stor stooor klem gjennom skjermen <3

Monica (@interiorbonanza)

28.05.2016 kl.00:28

Jeg sitter med klump i halsen og en knyttneve i magen. Dette var vondt å lese. Du skriver så virkelig, og selv om jeg ikke forstår hva du går gjennom så forstår jeg det godt likevel. Sender deg mange varme klemmer og gode tanker! Du er sterk!

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.09:05

Monica (@interiorbonanza): takk for fine ord kjære du <3 Det går ikke å sette seg inn i det dersom man ikke har vært der. Ikke engang mannen klarer å føle den vonde følelsen på samme måte som jeg, selv om han forstår det sånn rent praktisk sett. Jeg håper så inderlig at ingen jeg kjenner trenger å være gjennom dette men dessverre så er det så vanlig :,( Setter så utrolig stor pris på gode ord, tanker og klemmer! Tusen hjertelig takk søte du :)

Kathrine

28.05.2016 kl.00:48

Hei! Jeg synes det er tøft og fint av deg og skrive om dette temaet. Det er som du sier en ensom sorg.

Jeg mistet selv i uke 9. Hadde vært på tidlig UL i uke 6, og ønsket en til i uke 9. Hadde ikke hatt noen tegn til blødninger eller smerte, men det var ingen hjerteslag. Stilleheten fra gynekologen når hun så over skjermen var nesten det verste. Uten at hun sa noen ting så bare visste jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg ble sendt til sykehsuet og fikk tabeletter. Jeg trodde disse fungerte, fordi jeg hadde utrolig smerter og blødninger. To dager senere var det inn på akutten med blødninger. Måtte inn til utskrapning og ble lagt inn på sykehuset. Kroppen har brukt lang til fysisk på å komme seg igjen, men også psykisk. Det er tøft av deg å skrive om dette, og bra du tar det opp. Så vi andre vet at vi ikke er helt alene. Heia deg og dere!

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:40

Kathrine: Jeg setter så pris på at du deler med meg Kathrine. Ikke bare fordi det er viktig å snakke om men først og fremst fordi det er SÅ godt høre fra andre i samme situasjon. Det føles ut som en helt håpløs situasjon som man ikke helt vet hvordan man skal komme seg ut av. Jeg har nå sitte en hel uke på telefonen og scrollet opp og ned hver dag. Jeg "ser" på tv, men ser rett igjennom skjermen. Klarer ikke fokusere, tankene vandrer avgårde og enten tenker jeg på alt eller ingenting.

Du er ikke alene. Det er dessverre alt for mange som opplever dette! Mange varme klemmer sendes din vei! <3

Elise

28.05.2016 kl.01:24

Takk for at du deler! Mistet selv i uke 10, med termin i september, og følte meg helt håpløs og mislykket. Har hjulpet meg også i ettertid å være åpen om det. Føler at for mange er det "tabu" å snakke om sa/ma, men dette skjer så ofte at det burde ikke være tabu...

En god og varm klem sendes til deg<3 og lykke til videre! Du er sterk<3

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:37

Elise: Dere aner ikke hvor mye det betyr at det betyr noe for andre at jeg snakker om og deler et tema som dette. Det er en trøst i seg selv og gjør meg sterkere i en sorgprosess som denne. Tusen takk for gode ord og varme tanker <3 Jeg sender de rett tilbake til deg og krysser fingrene dersom dere vil prøve igjen <3 God klem

Camilla MB

28.05.2016 kl.06:05

Kjære deg...

Du setter så riktige ord på det som har skjedd! Jeg gikk igjennom det samme nå i februar. Mistet i 17+4, og sorgen er der hver eneste dag. Nå nærmer vi oss termindatoen i juli, og jeg får lyst å skrike bare ved tanken. Sorgen av ett barn for lite kommer alltid til å være der, trøsten i å kose med førstefødte, og angsten ved å prøve igjen... Du er ikke aleine 💕

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:35

Camilla MB: Uff, kjære du <3 Jeg føler så enormt med deg!! Jeg gruer meg også veldig til termindato i november :( Og håper så inderlig at jeg har en liten en i magen innen den tid! Takk for at du deler Camilla <3 Mange klemmer til deg og dine!

Marte

28.05.2016 kl.08:15

Sender en stor klem ❤️ Har opplevd dette tre ganger selv og det er så mye vondere enn man kan tenke seg. Alt man vil er å se hjerteslagene og at det skal gå bra.

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:49

Marte: jeg får helt vondt inne meg. Ikke gi opp og husk å holde fast ved håpet kjære du :) Sender deg en stor klem tilbake <3

Nora

28.05.2016 kl.09:04

No skal eg seie deg noko rart. Eg har ikkje lest absolutt heile innlegget ditt, fordi eg brått kjenner at eg ikkje klarer det akkurat no. Eg forstår berre ved å ha lest nokre få ord, og veit nøyaktig kva du kjenner på. Eg opplevte sjøl å miste for tretti år sidan, (lang tid synes nokon, for meg, nei), og kjenner at det var som igår når eg les om andre i liknende situasjon. Eg var i 8. månad, og hastetur i luftambulansen frå Ålesund førte meg til St. Olavst til operasjonsbenken og keisersnitt. Medan eg venta på kontoret der høyrde eg voldsomme, uregelmessige hjarteslag frå monitor som var tilkobla. Vakna opp, og ser overlegen komme inn svingdøra med ei blå barnevogn. Han legg den vesle kroppen varsamt på magen min. Han visste kva som ville skje. To jordmødre sat ved sidan av. Dei var faddera då presten ankom, og vi døypte ho Silje. 8 timer gjekk før ho utanda sitt siste sukk, liggande på magen min, natt til julaften. Julaften kom reaksjonen. Men eg skjelv den dag idag når eg tenker på dette, og no skriv om det. Difor syns eg det er veldig fint å få dele dette med deg, og andre der ute. Gjensidig støtte og forståelse er alfa og omega, uansett alder og tidsperspektiv. Vi må ikkje gløyme våre eigne små. For meg gjekk det årevis der eg såg små jenter, utan at eg då tenkte på Silje. Livet er til tider ufatteleg vondt. Men hugs, med tida får du hjelp, eg taler av erfaring.

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.09:34

Nora: Hei Nora! Vet du? Jeg er SÅ uendelig glad og takknemlig for at du deler historien din med meg og andre som klikker seg innom her. Det er en helt umenneskelig opplevelse og ofte en ting man ikke tror vil skje. Det er så viktig å belyse et slik tema som ofte blir gjemt eller glemt bort. Jeg merker selv hvor enormt mye det hjelper meg i sorgen å snakke med andre som strekker seg ut til meg og forteller sin historie hvor de selv har mistet et barn. Det er godt å dele, og det er godt å snakke om noe som virker så uforståelig, så lenge. Heldigvis har vi verdens flotteste datter fra før, og det er jeg så uendelig takknemlig for <3 God klem til deg Nora!

Ina

28.05.2016 kl.10:35

Tusen takk for at du deler! ❤ det er så vond opplevelse og et tabutema, så all heder til deg som tørr og dele. Vi mistet selv skatt nr 3 i uke 8, hadde ikke vært liv siden uke 6, men likevel er det tøft å miste når det er så veldig ønsket❤ fikk også beskjeden at vi ennå var unge, som om det var veldig trøst i det.. For meg tok det to uker fra aborten til første mens, så nå er vi igang med første PP, håper spiren snart sitter for dere også! Alle gode og varme klemmer til dere ❤❤

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:52

Ina: takk for at du deler Ina! Uff jeg føler så inderlig med deg kjære du<3 Håper spiren sitter fort hos dere og at dette blir et langt og godt svangerskap for dere. Om ikke annet då vokser man helt sykt mye ved å oppleve noe som dette :( man lærer mye om seg selv og omgivelsene rundt. I tillegg blir man enda sterkere knyttet sammen med menneskene man har nærmest <3 Å miste i uke 6 eller 26 er helt forferdelig uansett når det er. Man poser seg overlykkelig for å få til noe man virkelig virkelig ønsker ig det knuser alt håp og alle drømmer når det blir tatt bort fra en. Sender deg mange klemmer og håper alt går bra nå <3

Yngvar

28.05.2016 kl.10:40

Å miste ett barn kan ikke være noe annet enn det verste som finnes.

Dronning Sonja spontanaborterte hennes og Kong Haralds første barn. Man kan se på bildene fra da og frem til Märtha Louise ble født hvor triste de var. Men man skulle ikke snakke om det på den tiden.

Hendelsen Du beskriver hos gynekologen er helt identisk med scenen i filmen "Marley & Me", med Jennifer Aniston som mor, Owen Wilson som far og Tom Irwin i rollen som gynekolog Dr. Sherman, helt ned til uttalelsen "Jeg finner ingen hjertelyd. Jeg er lei for det."

Det er veldig bra at filmer beskriver virkeligheten og at den medisinske profesjon har standardisert hvilke svar de bør bruke i de ulike situasjoner.

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:45

Yngvar: takk Yngvar, og takk for informasjon jeg absolutt ikke var klar over. Å miste et barn er helt utenkelig følelsesmessig før man mot all formodning er der. Å sette ord på noen av følelsene mine hjelper meg videre og det er godt å dele :)

Camilla Malvine

28.05.2016 kl.12:25

Så vondt å lese om at du har opplevd ma... Sender mine tanker til deg <3 Og en liten oppmuntring: Jeg hadde ma 12.desember da jeg var 14+3, en utrolig trist opplevelse. Men for oss klaffet det på første forsøk igjen etterpå, og i dag er jeg 14+3 med en ny spire <3

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:44

Camilla Malvine: du ANER ikke hvor godt det er å høre sånne solskinnshistorier oppi alt det vonde. Det er en stor trøst for alt vi ønsker er å bli gravide igjen <3 Tusen takk for at du deler Camilla <3

Nina

28.05.2016 kl.12:52

<3 Varme klemmer til deg.. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også en sommerfuglskatt jeg bar på til uke 19, uten å vite at livet hadde ebbet ut mest sannsynnlig i uke 7.. Det er ingen trøst, men jeg har forsonet meg med at livet i magen ikke var forenelig med et liv på utsiden, det var noe galt og kroppen ordnet opp..

Da vi et halvt år etter lå på benken igjen, var jeg livredd for at gyn skulle si det samme som sist.. Jeg holdt pusten! Det tok for lang tid før han sa..Her er det to hjerter som slår! Gratulerer, dere er gravide med tvillinger. Vi fikk latterkrampe! <3 Jeg tenker fortsatt på skatten jeg aldri fikk se, men uten den så hadde jeg nok ikke fått de to skattene jeg har faktisk har fått! Lykke til, neste gang går det bedre :-)

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:48

Nina: <3 kjære deg Nina! Jeg har ikke ord som hjelper på hvor vondt det er å oppleve noe som dette :,( men jeg finner stor trøst i at dere har ikke bare en, men to nye liv i magen <3 så fantastisk, og du er tøff som står på. Jeg finner mye styrke i å lese om andre som får det til raskt etterpå og lykkes med hele svangerskapet <3 Ønsker dere masse lykke til og setter utrolig stor pris på at du deler! Det hjelper :) klem til deg

Mokka

28.05.2016 kl.14:03

Sender deg mange klemmer. Utrolig rørende å lese dette, spesielt fordi jeg opplevde akkurat det samme nå på mandag. Det var min første og jeg var 11 uker på vei. Man føler seg tom og trist etter en sånn opplevelse, men jeg har også valgt å være veldig åpen om dette, og det tror jeg er veldig sunt. Da får man grått og pratet sammen med andre, og jeg har hørt fra mange som desverre har opplevd det samme. Min trøst i det hele er at alle som har fortalt meg at de har mistet sitter nå hjemme med hvert sitt lille mirakel!Må må tillate seg å sørge. Ville bare fortelle at du ikke er alene..føler med deg.

PUREINTERIOR

28.05.2016 kl.16:05

Mokka: og jeg føler så enormt med deg!! Det er helt forferdelig vondt og sorgen må både få tid og rom. Det er så flott st du er åpen om det og prater om det. Tror det er veldig sunt <3 Tenker på deg og sender mange gode klemmer fra en englemamma til en annen! Vips så er vi gravide igjen begge to, plutselig kan det hende vi er det samtidig! Jeg krysser alt jeg har for oss begge to ig skal ha deg i tankene <3 Stor god klem til deg!

Katrine

28.05.2016 kl.19:12

Utrolig trist å lese💔 og kjenner meg så igjen. Vi har ingen barn fra før, men har klart å bli gravid 4 ganger på 1 år ca... 2 endte i spontanabort og 2 missed abortion.... Ubeskrivelig vondt fysisk, men verst av alt psykisk! Endelig blitt gravid igjen... 5 gang...Men ser ut til at alt går bra nå...Men fortsatt livredd pga de 4 forrige svangerskapene :/ tenker fortsatt på det nesten daglig

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:41

Katrine: jeg føler så sterkt med deg. 4 stykker er helt umenneskelig. Jeg blir forundret og imponert over hvordan du ig vi som mennesker klarer å fortsette etter å ha opplevd så traumatiske ting! Jeg krysser fingrene og håper av hele mitt hjerte at du har en sunn frisk spire som har god tid og vil være i magen din svangerskapet ut <3 Du er tøff som ikke gir opp!! <3 Stå på videre, stor god klem til deg Katrine :)

Maritato

29.05.2016 kl.18:06

Tårene triller og det er vondt og trist å lese om det du har vært igjennom ... det du har opplevd er min aller største frykt - enten å ikke kunne få barn i det hele tatt eller å miste det underveis...! Syns du er utrolig sterk og tøff som deler din historie <3 Ser jo at det hjelper mange i samme situasjon <3! Håper så inderlig at lykken smiler til dere snart igjen <3 og at alt går fint neste gang. Ønsker dere alt godt <3<3 varm klem!

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:39

Maritato: jeg tror alle kvinner frykter dette. Vi vet også godt st det kan skje. Det gjør det dessverre ikke noe bedre for når det skjer er det den vondeste sorgen av alle! Jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle gjøre så forferdelig vondt som dette, men jeg høster av å dele og det er så godt for meg å sette ord på følelsene. I tillegg har jeg virkelig sett hvor mange fantastiske mennesker vi har rundt oss og det hjelper oss gjennom det <3 Tusen takk for gode ord kjære du! Stor klem til deg <3

Oda

30.05.2016 kl.03:13

Huff, så ufattelig trist å lese! Jeg har nettopp sett en familie jeg følger på YouTube gå igjennom det samme, og både det å se å lese slikt gjør vondt! Jeg syns det er bra du er så åpen om det, slik at folk som desverre havner i samme situasjon senere, har noe å "støtte" seg på og ser at man er så absolutt ikke alene om å gå igjennom slike tunge ting! Stå på, og lykke til videre! <3

PUREINTERIOR

30.05.2016 kl.08:36

Oda: ja det er fryktelig vondt men også godt for meg å skrive om. Velger å være åpen om det for å hjelpe meg selv og kanskje andre. Jeg sitter fremdeles desperat og leter etter info om andre i samme situasjon selv. Man ønsker svar. Det får man ikke. Men det finnes en trøst i hverandre og andre som har vært eller er gjennom det samme <3 Tusen takk kjære du :)

millas hverdag

30.05.2016 kl.22:52

Så utrolig trist og vondt å lese..:( :(..En god og varm klem sendes til deg.:)

PUREINTERIOR

31.05.2016 kl.08:50

millas hverdag: Tusen takk <3 Mange klemmer tilbake!

04.06.2016 kl.22:58

Åååå kjæære vene 😢 Neii.. Jeg kan virkelig ikke tro det! Er utrolig hjerteskjærende å høre dette :(:/! Klarer ikke å forstille meg hvor vondt det kan være 😢! Tenker på deg Elisabeth Vi sender deg/dere mange store /goode klemmer!

PUREINTERIOR

06.06.2016 kl.13:42

Anonym: Det var det aller første jeg tenkte også "det er ikke sant. Dette er bare ikke sant!!"

Det går bedre for hver dag, men gjør enda hjerteskjærende vondt og tårene kommer fra tid til annen. Lar det ta den tiden det trenger og ser fremover mot å kunne prøve igjen <3 Tusen takk for varme tanker og klemmer. Stor klem fra oss begge <3

Camilla

07.06.2016 kl.02:04

Huff, tårene triller :'( det finnes ikke noe mer hjerteskjærende enn å miste et barn.

Vet akkurat hvordan du har det. Mistet selv nå i februar, og syns fortsatt det er like vondt. Jeg var da 6 uker på vei. . Men kan tenke meg det er verre å miste lenger ut i svangerskapet :(

Håper dere blir raskt gravide igjen, og at sårene kan heales. Men tror det er viktig å snakke om det, og vite at man ikke står alene :-) da blir det lettere å komme tilbake til den man var før den grusomme hendelsen.

Sender varme klemmer til deg <3

PUREINTERIOR

07.06.2016 kl.08:31

Camilla: Tusen takk for gode og støttende ord kjære du. Tårene mine triller for deg også <3 Det er helt grusomt å miste et barn uansett når det er, selv om man kjenner tilknytningen enda sterkere for hver eneste dag som går selvsagt..

Takk det samme til deg :) Heier på deg dersom du ønsker å bli gravid igjen, og takk for at du deler. Det hjelper så mye å snakke med andre i samme situasjon <3 Klem til deg!

Anne S

14.06.2016 kl.23:27

Takk for at du deler din historie. Det smerter å lese, og jeg blir plutselig satt 15 mnd tilbake i tid, når vi som dere opplevde det ingen skal måtte oppleve; vi fikk vite at babyen vår ikke levde lenger. Vi hadde også en MA, som "heldigvis" ble oppdaget i uke 11, da hadde det ikke vært liv de siste ukene. Følelsen av den enorme tomheten de første ukene var fylt med kan jeg fortsatt kjenne på. MA-en ble oppdaget dagen etter min bursdag. Da hadde jeg fått ett nytt kamera av pappa'n som skulle brukes til å forevige graviditeten og den lille når h*n kom. Dette kameraet orket jeg ikke å se på og iallefall ikke bruke på lang tid, og når det endelig ble tatt fram igjen var det passende nok ødelagt. Idag har jeg vært å hentet kameraet fra service og brukt dagen til å fotografere vår lille gutt på snart 4 mnd! Som du skjønner ble vi gravid igjen allerede etter 3 mnd, og fikk en velskapt gutt i februar. <3 Selv om sorgen heldigvis blir mindre med tiden, tror jeg vi aldri vil glemme den lille vi aldri fikk møte. Håper det går bra med dere i tiden framover! Og at dere så fort dere er klar, får oppleve gleden over en positiv graviditetstest.

Sigrid

16.06.2016 kl.12:27

Vi opplevde det samme i september i fjor. Vi var da i uke 14, og trodde vi var over "den verste kneika".

Jeg våknet opp med litt blødninger på morgenen, men leste at dette var normalt. Vi fortsatte dagen, og jeg tenkte ikke noe særlig over de menslignende smertene jeg hadde.

Plutselig føltes det som om at det gikk hull på en boble i underlivet mitt, og buksa mi var blitt helt våt. Vi ringt med sjefen for jordmoravd i skien, og hun mente den kunne være urinveisinfeksjon, men da jeg faktisk fikk tatt en titt i trusa mi skjønte vi fort at det ikke var det. Så mye blod har jeg aldri sett før, og jeg visste hva som foregikk. Vi dro på legevakten, men de mente det ikke var noe de kunne gjøre, heldigvis ble vi henvist til gynekologisk i skien og jeg ble lagt inn.

Det var helt grusomt å ligge i sykesengen med smerter som kunne sammenlignes med rier. Legen mente at jeg hadde hatt en MA. Jeg var hos doktoren tidligere den uken, og hun hørte ikke noe hjertelyd. Så det gav plutselig mening - men samtidig ikke..

I januar ble vi gravide på nytt, og gleden var såå stor. Vi bestemte oss for å ikke fortelle det til noen før vi var over 12 uker, men så langt kom vi aldri. I uke 11 opplevde vi det samme nok en gang. Nå vet jeg ikke lenger om jeg tørr å prøve igjen..

Tusen, tusen takk for at du delte din historie! Lytt godt til kroppen din, og la deg selv føle. Jeg ønsker dere masse lykke til videre og håper dette ender slik dere ønsker <3

PUREINTERIOR

16.06.2016 kl.15:06

Sigrid:
Uff, Sigrid <3 Tårene mine renner faktisk når jeg leser dette, og det er en stund siden jeg har grått over dette nå. Så forferdelig vondt- takk for at du deler. Det er så viktig det du sier- å lytte til kroppen! I tillegg er det så viktig det du deler, at det er ikke alltid det går bra neste gang heller. Det er helt jævelig å tenke på for å være ærlig men også viktig å være klar over. Jeg lurte hjernen min ett sekund til å tro at du ble gravid i januar med en fin historie den dag i dag før resten kom og tårene tok overhånd. Jeg er så utrolig lei meg på dine vegne, og jeg håper virkelig det går bra for oss begge. Jeg vet dessverre om flere som har mistet både to, tre og 7 ganger. Men jeg vet også at de fleste av disse har klart det etter mange forsøk. Det er vondt, smertefullt og det finnes ingen fasit. Lytt til kroppen dinb og prøv når du, og bare du føler deg klar for det. Ingen andre kan vite hva du selv går gjennom selv om mange kan forstå.

Sender deg tusen gode klemmer, også håper jeg så inderlig vi sitter der med en liten en begge to om ett års tid <3

Skriv en ny kommentar

hits